Om smak og ubehag
Det er nesten ingenting som trigger følelsesutbrudd mer enn form og estetikk. Tenk bare på mottakelsen av det nye Munchmuseet i Oslo, eller den gang da Bislet Stadion endret typografien på fasaden. Tankene går til en lokalpolitiker fra Sørlandet som en gang ble intervjuet på Dagsrevyen. Det var en hjemme-hos-reportasje hvor politikeren stopper opp ved et bilde på stueveggen. Bildet var av en enkel komposisjon som viste hav, himmel, seilbåt og en varm gul sol. Dette, sa han, er et svært godt bilde fordi jeg skjønner hva det forestiller, og jeg liker det.
Smak og behag kanskje, men også et godt eksempel på hvordan sosiale og kulturelle holdninger blottstilles. Ved å peke på dette bildet, fortalte politikeren også noe vesentlig om seg selv. Her var det ingen plass for abstrakte ideer og videre tolkning. Hans oppfattelse av kvalitet var at formen måtte underordnes den figurative tydeligheten.
Smak er individuelt. Den er både et speil som reflekterer kulturen du er en del av, og den er et vindu med et innblikk i andres erfaringer. Men, den er også en nådeløs forræder av alt det du i ditt innerste måtte, mene, tenke og synse. Kanskje er det derfor oppfatningene om musikk, bilder, arkitektur og design fylles med samme styrke som et Ja og Nei.
For designeren betyr dette å kjenne sin målgruppe og vite hvem det designes for. En viss sosiologisk innsikt og kulturforståelse er vanskelig å komme utenom når merkevarestrategien legges. I boka ”Popular Culture and High Culture” (1974) stiller den amerikanske sosiologen; Herbert J. Gans, spørsmålet om et NYPD Blue drama har mindre kunstnerisk verdi enn et Shakespeare drama. Hvem bedømmer dette og etter hvilke kriterier? I boken beskriver han ulike kulturelle nivåer og hva som kjennetegner dem. Det er stor forskjell på USA og Norge, men boken gir likevel noen pekepinn som også er relevant for oss. Kanskje ikke helt idiotsikker, men definitivt morsom.
Høykulturen kjennetegnes ved interessen for symbolikk og kreative prosesser. Den viser en sans for eksperimentering, gjennomtenkte vurderinger framfor rask handling og en forståelse for betydningens mange nivåer. Er også åpen for filosofiske, psykologiske og sosiale problemstillinger. Den øvre middelklassekulturen kjennetegnes ved mindre litterær og verbal kultur. Den foretrekker figurativ kunst hvor fortellingen er tydelig, særlig hvis den illustrerer en individuell prestasjon og bevegelse oppover i samfunnshierarkiet. Den setter pris på det 19. århundrets kunst og opera, men ikke samtidskunsten. Den lavere middelklassekulturen ved at form må uttrykke en mening. Ikke åpne for nye tolkninger, men konkludere. Den er mer interessert i skuespillere og kjendiser enn regissører og forfattere. Den er påvirket av ”word of mouth” fortellinger. Lavkulturen kjennetegnes ved at den er helt uten interesse for abstrakte ideer, og at form må underordnes innhold. Opptatt av kjendiser, skuespillere og stjernedyrkelse. Synes at ornamenter og annen dekorasjon er attraktivt.
Høyt og lavt er ikke et uttrykk for hva som er godt eller dårlig, men bare som metode for å skille nivåene fra hverandre. Alle har rett til sin egen smak og ideen om den gode smaken er ikke annet enn et forsøk på selvhevdelse. Lokalpolitikeren på Sørlandet er i sin fulle rett til å like sitt bilde, samtidig som publikummet på konserthuset trives med sine faste besøk. Og slik lever vi, side ved side, med hverandre hvor din smak kan være mitt verste mareritt og omvendt.
Og det er i grunnen helt ålreit.
